Vendepunkt
Glyn Jones er en av de best kjente og mestvinnende gjeterhundtrenere i Storbritannia. Han har sammen med Barbara C. Collins skrevet boken ”A Way of Life” der de blant annet tar for seg konkrete treningseksempler illustrert med figurer. Boken finnes på engelsk og svensk, men jeg har her oversatt en liten del til norsk som en smakebit på boken. Utdraget ”Vendepunkt” er hentet fra første kapittel i boken.
Randi Helene Tillung
Da jeg kjøpte Glen 6967 i 1949 var jeg 22 år gammel og bestemte meg for å forsøke å trene og stelle ham på min egen måte og ikke være avhengig av andres metoder. Når jeg ser tilbake er det vanskelig å huske akkurat hvordan min tilnærming til trening har forandret og utviklet seg i årene som har gått, men jeg husker at jeg gjorde et bevisst valg i å bruke metoder som var fullstendig forskjellig fra de min far brukte, bortsett fra på et par punkter der vi var enig; som å alltid avslutte en treningsøkt positivt.
Far børstet aldri hundene sine – det ble bare ikke gjort – han ville heller aldri vise hundene sine noe kjærlighet. Mange arbeidende gjeterhunder ble svært lite verdsatte på den tiden, siden arbeidshesten og melkekyrene ble ansett for å være de mest verdifulle dyrene på gården. Gjennom årene har jeg sett en stor forandring, med førere som viser mer kjærlighet til hundene sine og steller dem bedre; der børsting og velbalansert fôring er en del av rutinen. Jeg har hørt noen folk si at vi skjemmer bort og forkjæler den arbeidende Border Collien, men man trenger bare å minnes det triste utseende og den elendige forfatningen til noen av prøvehundene fra gamle dager for å innse at heller enn å skjemme bort hundene har vi utviklet en bedre forståelse for deres fysiske og psykiske behov. Det har selvfølgelig alltid vært førere som steller godt med hundene sine, men det var færre da enn det er nå.
I dag er det sjelden å se hunder på prøver som ikke blir godt stelt, og blir belønnet med ros og kjærlighet. Når du ser en hund som ikke blir tatt godt vare på vil den stikke seg som et skjemmende sår, og forhåpentligvis vil en fører som blir oppmerksom på dette bestrebe seg til å ta bedre vare på hunden sin i framtiden. Jeg mener at gjeterhundprøver har gjort mye for å forbedre skjebnen til gjeterhunder og vil fortsette å gjøre det.
Siden jeg hadde Glen fra han var valp var vi uatskillelige og brukte all vår tid sammen. Vi ble gode venner og arbeidskamerater, med et forhold som var bygget opp på gjensidig tillit og respekt – og til denne dag tror jeg at dette er det beste utgangspunkt for trening. Man blir så godt kjent med hverandre i denne tidligere perioden i hundens liv, at når tiden kommer til at man skal begynne å trene for alvor, vil begge starte på en god fot. Hunden har lært seg å lytte til deg, forstår deg og kjenner hver nyanse i stemmen din. Dette betyr at når treningen starter, og ting ikke går som forventet, kan en liten forandring i stemmen din gjøre at hunden blir oppmerksom. Hvis man sammenligner denne fremgangsmåten med å kjøpe inn en unghund, ved for eksempel ni måneders alder, kan man risikere at hunden har vært alene mye av tiden, den kjenner kanskje ikke engang navnet sitt og de grunnleggende båndene mellom hunden og føreren har ikke blitt etablert. Det vil ta mye tid, tålmodighet og en annen tilnærmingsmåte å få trent disse hundene og generelt kan man si at det er mindre givende både for treneren og hunden.
Som med hver valp jeg har beholdt for å trene siden den gang, tok jeg Glen med meg overalt hvor jeg dro, slik at han kunne oppfatte meg som flokkleder og nummer en i alle situasjoner som han møtte. Han ble snart ivrig til å arbeide, viste tidlig en bemerkelsesverdig evne til å stoppe på en prikk og utviklet seg gradvis til en vakker, svart og hvit, langhåret hund med en slags ”krypende” stil, nydelige bevegelser og halen båret pent når han arbeidet. Glen hadde store, naturlige evner og jeg innså at det var opp til meg å utnytte disse evnene med varsom trening hvis han skulle nå sitt fulle potensial, at jeg måtte unngå metoder som ville frambringe en robotaktig respons i hunden og gi ham liten mulighet for å bruke hjernen.
Glens trening skred godt frem, basert på et system med belønning, og jeg lærte også fort selv. Jeg ville finne måter å trene på der jeg kunne unngå konfrontasjoner med hunden, siden jeg innså at dersom jeg prøvde å få hunden til å gjøre noe (i stedet for å oppmuntre den), ville jeg uunngåelig havne i den klemmen at hunden ville ta utfordringen og prøve å vinne kampen. Dette er det verste som kan skje når du trener hunder. Det er viktig å gjenkjenne dårlige vaner tidlig og håndtere dem da uten å lage et nummer av det – dette er en stor kunst som jeg fremdeles prøver å perfeksjonere.
Les mer i ”A Way of Life” av H. Glyn Jones og Barbara C. Collins